Det begynte med kundekontakten vår i Postbanken, som sa ”dere gjør noe som mange drømmer om å gjøre”. Prioritere familien i et halvt år, bo i Lofoten. Så eksotisk og spennende! Jada. Etter en februar måned med storm, trekkfullt hus, innesitting og unger som gikk oppå hverandre, mente min bedre halvdel at vi burde dra hjem til Alta. Nei, sa jeg, mens jeg krampaktig forsøkte å opprettholde idyllen, ”er det ikke artig å oppleve Lofoten på vinteren? Er det ikke herlig med litt skikkelig vær?” En ektemann og to unger så opp på meg og lurte på hva jeg hadde spist til frokost. Samtidig fikk vi telefoner, mail og kommentarer på facebook om at ”nå må dokker kose dokker i lag og nyte tida”. Siden vi var klar over at dette var noe vi hadde valgt helt frivillig, svarte vi at det var så flott og fint, atte.
Men etter en treg start ble det bedre, vi fikk bla oppleve tidenes lofotfiske på nært hold. Båter i skytteltrafikk, tungeskjærere på kaia og fisken som blir hengt på hjell. Johan skulle gjerne vært med ut på havet, men det var kanskje like greit at landkrabben ikke kom seg ut, er stygt redd for at han hadde matet krabbene der ute. Noen dager var klare og fine, da var det å finne fram kamera og gå amok blant alle de vakre motivene og ikke minst det spesielle lyset som gjør at kunstnere dras mot dette stedet. Ungene begynte i barnehage og la seg til lofotdialekt (ganske fascinerende å høre unger som prater samisk, og norsk med en dæsj søring, litt Alta- dialekt og litt lofoting).Så har våren kommet hit, med hagen full av krokuser, snøklokker og liljer som snart er i blomst. Ungene er ute hele tida og vi voksne utforsker fjellene og turmulighetene. Idyllisk? Å ja, nå koooser vi oss!
Bilder fra Offersøykammen, med flott utsikt over Vestvågøy. Ser Skottind stikker opp på det første bildet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar