Operasjon måseegg completed

Måkene triumferer oppe på hustaket og tror de skal få ha reiret sitt i fred, men det var før Inga kom med høygaffelen..

Huset på Ballstad blir brukt som sommerhus, noe som har ført til at måsene har mollkosa seg når vi ikke er her. De er de rette kongene på haugen. Hver vår har de regjert over hagen vår, hekket, lagt egg på taket og på haugen bak huset. Og hver sommer har vi det samme spetakkelet, en luftskvadron av illsinte måker som med nebbet som våpen går til angrep på disse frekke inntrengerne som våger å tre inn på deres enemerker. Måseegget blir til en ganske ustabil ulldott, som før eller senere triller ned fra taket og går boms i bakken.

Slike vil vi ikke ha..

Stakkaren har jo ikke vett til å passe seg, så der tripper den rundt og aner fred og ingen fare. Hadde den visst at en livsfarlig treåring var rett rundt hjørnet, ville den kanskje holdt seg på taket til den var flyvedyktig. Men nei, ned på gresset skal den, til ungenes store fryd. De springer etter det hårete kreket alt de klarer, helst vil de jo holde hårdotten. Det vil slettes ikke mamma måke, og det er måkeskrik høyt nok til å sprekke trommehinner i mils avstand. Guttungen bryr seg katta om disse fjærete beistene som av og til kommer faretruende nær. Det er kort sagt, en underholdning vi gjerne klarer oss uten. I år, derfor, har vi fått følgende oppdrag av huseierne (dvs mor og far): fjern alle reir! Fra en stille vinter hvor måkene knapt åpner nebbet, er nemlig mai høysesong for hekking, og måkeskrikene blir høyere og høyere utover i mai, måkene er til forveksling lik russen. Hele våren har vi derfor vært frampå med langkosten. Det stakkars måkeparet prøver å lage rede, vi dytter det ned (til ungenes store jubel). Måkene bygger rede igjen, men ned går det, og en gang deiset et måseegg i bakken. Dette til tross for intens mobilisering fra måkenes side. Endelig ser det ut til at måkene har gitt opp, og endelig kan vi sove uten å bli vekket av gale måser. Vi pustet lettet ut, helt til ungene begynte å spørre hvorfor vi egentlig måtte ødelegge reirene? – Så det ikke skal komme egg. – Hvorfor skal det ikke komme egg? – Fordi egget blir til måsunger. - … ??? Du har drept måsungen! Vi vil ha måsungen! Vet ikke hva som er verst av ungeskrik og måseskrik, men måsene holdt seg da i hvert fall på utsida av huset..

.

Ikke no`reir her, takk! Inga gjør en innsats mens lillebror følger nøye med.  

Vår i Lofoten

Etter en vinter med storm i kastene er det utrolig deilig med vår og varme! Det har vi utnytta fullt ut med turer i fjæra, grilling og fjellturer, for å nevne noe. Været har vært flott og det ble raskt grønt og masse blomster ute. Ungene er ute hele tida, og hovedinteressen er å grave etter mark. Hver stein i hagen er endevendt på leting etter noe som tydeligvis er jordas gull, i hvert fall for Inga og Johan Eirik. Helst vil de ha med markene inn i huset, "slik at de ikke stikker av". Mark og snegler visst fryktelig søte kryp, så hvorfor kan de ikke bo inne i huset sammen med oss? Det er nesten så jeg vurderer å kjøpe en hund i stedet, men bare nesten..

Helt greit sted for en trilletur- Haukelandsstrand, kåret til Norges vakreste strand.

Silje er klar for litt bading- brr!

Å fytti katta, her lukter det tørrfisk!

Hele gjengen slapper av i hagen: Inga klatrer, far i huset ligger strak, Silje følger med på Johan Eirik, som sjekker om dagens fangst med mark fortsatt er i bøtta.

"Nå må dokker koooose dokker"

Det begynte med kundekontakten vår i Postbanken, som sa ”dere gjør noe som mange drømmer om å gjøre”. Prioritere familien i et halvt år, bo i Lofoten. Så eksotisk og spennende! Jada. Etter en februar måned med storm, trekkfullt hus, innesitting og unger som gikk oppå hverandre, mente min bedre halvdel at vi burde dra hjem til Alta. Nei, sa jeg, mens jeg krampaktig forsøkte å opprettholde idyllen, ”er det ikke artig å oppleve Lofoten på vinteren? Er det ikke herlig med litt skikkelig vær?” En ektemann og to unger så opp på meg og lurte på hva jeg hadde spist til frokost. Samtidig fikk vi telefoner, mail og kommentarer på facebook om at ”nå må dokker kose dokker i lag og nyte tida”. Siden vi var klar over at dette var noe vi hadde valgt helt frivillig, svarte vi at det var så flott og fint, atte.

Men etter en treg start ble det bedre, vi fikk bla oppleve tidenes lofotfiske på nært hold. Båter i skytteltrafikk, tungeskjærere på kaia og fisken som blir hengt på hjell. Johan skulle gjerne vært med ut på havet, men det var kanskje like greit at landkrabben ikke kom seg ut, er stygt redd for at han hadde matet krabbene der ute. Noen dager var klare og fine, da var det å finne fram kamera og gå amok blant alle de vakre motivene og ikke minst det spesielle lyset som gjør at kunstnere dras mot dette stedet. Ungene begynte i barnehage og la seg til lofotdialekt (ganske fascinerende å høre unger som prater samisk, og norsk med en dæsj søring, litt Alta- dialekt og litt lofoting).Så har våren kommet hit, med hagen full av krokuser, snøklokker og liljer som snart er i blomst. Ungene er ute hele tida og vi voksne utforsker fjellene og turmulighetene. Idyllisk? Å ja, nå koooser vi oss! 

Bilder fra Offersøykammen, med flott utsikt over Vestvågøy. Ser Skottind stikker opp på det første bildet.

Utsikt over Ballstad fra Ballstadheia

Vårt nye hjem- knirk, knirk

Vårt nye hjem ligger flott til med Skottind bak til høyre

Vårt nye hjem er slettes ikke nytt, men et eldre, knirkete hus fra 1930- tallet. Ved siden av dette gamle, hvite huset med skifertak, står eldhuset, som visstnok er det eldste på Ballstad. Det viste seg raskt at huset, som nå blir brukt om sommeren, hadde sine utfordringer for en familie på fem. Etter å ha fått satt inn noen panelovner, begynte sikringene å gå i ett sett. Å ha på stekeplate og vannkoker samtidig gikk ikke an. Siden det var kaldt den første tida, fyrte vi i den svære ovnen som står på kjøkkenet. Johan ble helt forelska i denne ovnen, vi kunne nemlig brenne alt i den. ”Det er jo miljøvennlig, sa han entusiastisk, nå produserer vi mye mindre søppel!” Her kunne vi altså både være late, miljøvennlige og spare strøm samtidig. Vi har for øvrig nok av ved, siden far har vært og samlet inn alskens rekved i fjæra. Dette ligger stablet inne i eldhuset, og en dag gikk vi dit for å grille pølser i den store, åpne peisen. Etter ei stund kom det en fæl os, det viste seg at det var en impregnert treplanke som hadde forsvunnet inn i flammene. Da skal jeg si det var flere som fikk fart på seg, grillinga ble det slutt på og vi sprang ut for ikke å bli gassforgifta. Inne i huset har mange av vinduene sett bedre dager, og huset er ikke isolert etter dagens standard. Vi har hatt noen kalde netter, for å si det slik. Det blåser en del her, så enkelte kvelder og netter har vi nesten kjent vindpust på soverommet. Fram med ulltepper og fleecepledd. Heldigvis ligger ungene i ”ly” på den andre siden av huset, slik at de ikke er så værutsatt. Huset er bevart nesten slik det var den gang farfar og farmor bodde her, så det er håndvevde tepper på gulvene og bøker fra 1800- tallet i bokhyllene. Det er spiskammers og bislag, ”rotat- loft” og en snirklete trapp med trappetrinn i barnestørrelse. Og en fantastisk stekeovn! Hvorfor lager de ikke slike ovner lenger? Brødene jeg har bakt i denne ovnen er de beste jeg har smakt. Forresten, i et øyeblikks ekstase over den gamle fyringsovnen var det nesten så en bæsjebleie fant veien dit. Det ble med tanken, heldigvis for måkene. 

Inga øver på det gamle pianoet.

Ballstad sett fra Ballstadheia, tatt i mars.

Fra Alta til Lofoten

Etter å ha fått tre unger på rappen og levd ganske hektisk, bestemte vi oss for å ta en liten time- out. Vi har derfor tatt en forlenga mamma/pappapermisjon, og reist til Lofoten.

Hvorfor Lofoten? Vi vurderte Thailand og andre eksotiske steder langt borte fra kulda i Finnmark. Fordi det a) vil koste mye å dra utenlands b) kreve mye planlegging og ikke minst c) innbære lang reise for minstejenta, bestemte vi oss for å bo i huset der min far vokste opp, nærmere bestemt Ballstad i Lofoten. Et sommerparadis hvor vi har vært flere ganger, men aldri på vinteren.

Etter å ha leid ut huset, booka vi billetter med Hurtigruta fra Øksfjord til Svolvær. En overnatting, og framme på kvelden neste dag. Det var med sommerfugler i magen vi vinket ”hade” til svigers og våre nye leieboere. Flaks hadde vi, for dagen etter ble veien i Langfjorden stengt pga fare for ras. Vel om bord i Hurtigruta kunne vårt lille eventyr (får vi håpe) begynne, og vi oppdaget til vår store glede at det var lekerom om bord. Der tilbrakte de to eldste mesteparten av tida fram til vi kom i land. Hurtigruta er virkelig en flott opplevelse, også for oss uten blått hår.

Framme i Svolvær var flaksen over, hengeren vår var ikke festa skikkelig og laget derfor en real bulk på bilen da den løsnet. Ord ble sagt som ikke egner seg på trykk. Så bar det til Ballstad og vårt kommende hjem. Og for en velkomst! Vel framme kom naboen på døra med nybakt brød. ”Så flott at det kommer folk i huset!”, sa hun. Heldigvis hadde våre andre naboer satt på varme før vi kom. Etter to dager på reise sovna vi alle mann.